Jeg har gått i min egen felle. Igjen...

Høsten 2022 startet jeg pocasten "work in progress", som senere har byttet navn til "Livet 3.0" (kanskje den bytter navn igjen en dag - hvem vet). Podcasten startet jeg fordi jeg sto ved et veiskille i livet. Jeg hadde vær "Barnemat-Veronika" i mange år. Bygget Norges første og største digitale barnematportal og gjort veldig mange ting jeg er veldig stolt av.

Problemet var at barnemat-fasen min var over, og jeg ante ikke hva jeg skulle gjøre videre i livet. Podcasten var mitt fristed hvor jeg kunne snakke om det jeg hadde på hjertet, få lov til å være i prosess og ikke vite hva som var neste steg i livet. Litt artig hvordan jeg skriver dette som om det var i fortid, for det er fremdeles sånn jeg vil at den skal være, men jeg har kjørt meg fast i mitt eget spor. 

Plutselig eksploderte intagramkontoen min, og i dag bikket den 10.000 - TI TUSEN følgere. Det er veldig mange mennesker. 7500 på 4 måneder. Fordi jeg begynte å snakke om et tema jeg brenner så veldig for å få frem i lyset; psykisk vold. Hva det er, hvordan det fungerer, hva det gjør med oss, hvordan du kan bygge deg opp igjen etterpå - og så klart hvordan stå bedre rustet mot manipulative mennesker.

Det er dessverre alt for mange av dem, i lederstillinger, de som gjør haugevis av veldedig arbeid og blir satt på gullstol av nabolaget eller foreningen. De finnes på legekontor, i politiet, sykepleiere, psykologer, militæret, de finnes over alt. 

På en måte er jeg hjernevasket etter mange år med digital markedsføring. Du skal nemlig gjøre det på "denne måten". Snakke til "drømmekunden" din, snakke til smerten de opplever og presentere deg selv som redningen de ikke kan klare seg uten.

Hvordan kan jeg snakke om manipulative mennesker og samtidig gni på de vondeste sårene dine og selge meg inn som redningen din? Det fungerer fremdeles for å selge med denne metoden, men det føles bare helt fullstendig feil. Jeg kunne skrevet mye om online business verden (og kommer sikkert til å gjøre det), for jeg liker ikke skulte agendaer og manipulative strategier. 

Dette er blir del av flere opprør, i format av lengre tekst enn de 2200 tegnene du kan skrive i en post på instagram. Jeg liker å skrive, å snakke, å bli intervjuet, og jeg skal gjøre mer av alle tre.

Slutte å perfeksjonere pocasten til en "målgruppe" eller "drømmekunde". Den røde tråden er at jeg snakker om livet, om utfordringer, hvordan overkomme tøffe ting. Om å tørre å tråkke inn i hele seg selv (å ikke lenger leve slik du tror andre forventer du skal oppføre deg). Det er klinkende umulig å gjøre alle fornøyd, og helt ærlig; den eneste personen du burde fokusere på å gjøre fornøyd er deg selv.

En utfordrende oppgave når du er vokst opp som people pleaser og har gjort alt du kan for å bevare ro i hjemmet i oppveksten. Bare fordi "de voksne" ikke klarte å håndtere sine egne indre demoner og følelser.

Da blir det sånn da. Du tar ubevisst med deg mønstrene og mestringsstrategiene du lærte som barn over i voksenlivet. Det fungerer ikke nødvendigvis så godt, og du er nødt til å bryte ut av alt du har brukt årevis på å lære. Alle voksne mennesker er ansvarlige for sine egne følelser og handlingsmønstre. Det er ikke mitt problem å fikse, heller ikke ditt. Du er ansvarlig for deg, jeg er ansvarlig for meg. 

En av utfordringene med manipulative mennesker er at de er glade i å legge ansvaret over på deg. "Det er din skyld at jeg reagerte sånn, du trigget meg med vilje". "Du er så vanskelig, jeg blir så sliten av å være sammen med deg". Eller hvis du forsøker å ta opp noe du synes er vanskelig som dette menneske gjør, vil som regel dette også bli snudd tilbake på deg.

Jeg gjorde dette med et nært familiemedlem gang (la oss kalle henne Trude), som regel har jeg holdt kjeft fordi jeg ikke gadd/orket å få reaksjonen som fulgte. 

Jeg var nybakt førstegangsmamma, og Trude ville ha full besøksrett til hun lille. Utforingen for meg var at jeg var veldig usikker på alt som handlet om baby, var trøtt, sliten og hadde mest sannsynlig en udiagnostisert fødselsdepresjon. Hver gang Trude kom på besøk fikk jeg til stadighet høre hvor sliten hun var. Ikke bare en gang her og der, men hvert eneste besøk.

Det er ganske utmattende å høre på folk som klager mye, med et uffende og akkende tonefall som egentlig siker stakkars meg. Og jada, jeg kan synes synd på, men det går en grense. En dag, etter nok et "jeg er så liten" fikk jeg bare nok.  Jeg var ikke ufin, men jeg var tydelig på at "hvis du skal komme hit så ofte kan du ikke gå å klage på hvor sliten du er hele tiden, det gjør det mye tyngre for oss her hjemme, og det orker jeg ikke" (ref. nyfødt baby og lite søvn).

Og her kommer grunnen til at jeg som regel ikke har sagt i fra. Responsen til det jeg sa; "Åh, Veronika, du er så streng med meg" mens hun gikk inn på barnerommet og begynte å grine.

Jeg trengte ikke to babyer å passe på, samtidig begynte det å bli klarere for meg hvordan jeg hadde vokst opp og hvorfor jeg var så redd for å si i fra. Jeg synes fremdeles det er skummelt å potensielt skulle få "voksenkjeft" av noen som er eldre enn meg. 

Jeg er lei av mennesker som er evig offer for eget liv, som ikke tør å ansvarliggjøre seg selv, som lyver, spiller på andres usikkerheter, som rakker ned på, som bruker hersketeknikker.

Som klager på alle endre fremfor å gå til det stedet de burde starte.

I seg selv.

Men det er er det ikke alle som tør. Jeg skriver tør, fordi det å face dine indre demoner og skyggesider er noe av det skumleste og mest modige vi kan gjøre. På den måten kommer vi på dypet av oss selv, alt får lov til å komme til overflate, bli sett, anerkjent og forløst.

Det krever at vi endrer væremåte og handlingsmønstre.

Slutter å klage på at naboen har kjøpt finere og dyrere bli enn deg, slutte å sladre om at Turid var utro med mannen til Trude, slutte å bruke tiden på trolling. På nett og i hverdagen.

Noe jeg har tenkt mye på er hvorfor vi fremdeles lurer på hvorfor barn mobber. Hvor tror du det kommer fra? Som voksne er vi rollemodeller for barna våre, og det nytter fint lite å møte opp på anti-mobbe kampanje som forelder mens du samtidig slenger dritt om deltakerne du ser på favoritt reality-showet ditt.

Og vet du hvorfor de gjør det?

For å føle seg bedre selv! (selv om jeg egentlig ikke tror de har det så godt innerst inne). Med et trossystem om at den beste måten å hevde seg selv på å er å tråkke andre ned. 

For å være helt ærlig synes jeg det er deilig å blåse ut litt.

Dette er bare litt, og jeg har mer på lager. Mitt eget neste steg i å bryte ut av "flink og korrekt pike" æraen.

Det er nemlig ikke greit for jenter å vise sinne (selv om jeg overhode ikke er sint når jeg skriver dette, det føles deilig og forløsende å sette ord på).

Vi får høre at vi er gale, sprø, hysteriske eller hormonelle. 

Vi skal sitte pent og holde kjeft.

Vet du hva som ofte skjer når vi finner mot til å si i fra? For eksempel til den mannlige sjefen eller en annen mannsperson? Vi blir forsøkt latterliggjort eller det brukes hersketeknikker som "neimen så sinna du du var da", eller "lille venn....", eller "du er for ung til å...", "jasså, er det den uka?".

Jeg sier ikke at dette skjer over alt hele tiden.

Jeg misliker ikke menn. Det er ikke det det handler om.

Jeg vil heller utfordre mannen som gjør dette til å gå seg selv å se på HVORFOR han bruker disse strategien. Det kan se ut som dette; "hvor føler jeg trangen til å nedgradere Turid når hun har noe på hjertet, jeg egentlig burde lytte til?".

Hva er det i Turid som trigger deg?

Hvorfor trenger du å hevde deg over henne på denne måten? Vil du føle deg større? Vil du mate egoet ditt? Hvilken usikkerhet trigges?

Dette kan gjøres helt ufarlig. Du kan observere situasjonen utenfra, og se på det med nysgjerrig blikk. Å begynne å se på hvorfor du agerer som du gjør. 

Hvis en mann leser akkurat dette (mot alle odds), skal jeg også fortelle deg at kvinner som bruker de samme strategiene bør gjøre samme øvelsen.

De finnes også, jeg møtte senest på en i fjor høst. Du vet når du skjønner at du ikke kommer til å bli hørt i øyeblikket du har sagt hei. Når du stiller enkle spørsmål svares det med forsvar. Du kommer ikke langt med mennesker som forøker å heve deg over deg før samtalen i det hele tatt har startet. Jeg vet ikke om de er spesielt åpne for å gå i seg selv og se at de også har et ansvar i hvordan de er og hvordan de behandler andre, men de har muligheten. Akkurat som du og jeg. 

Jeg føler jeg bare har skrapt overflaten med tekst som har fått lov til å gå akkurat den retningen den ville, men nå kommer den skumle delen; å trykke publiser.

Ut i verden - og brått kommer "lille Veronika" frem. "Tenk om noen blir sure", "tenk om noen blir trigga", "hva tenker folk om meg nå?". Men jeg gjør det uansett.

Hvis du ikke liker meg eller det jeg skriver er det helt greit, jeg har gjengen min. Jeg vet også at noen blir trigga, men det er det som er så fint med triggere.

I triggerne ligger nøklene!

De viser deg akkurat hvor du kan begynne å jobbe.

Som defensiv mann som mot formodning leser denne teksten; "åh, hu der er bare sånn femministkjærring som hater menn".

Jeg liker menn jeg, menn som ikke frykter kvinnes suksess eller at hun potensielt kan ende opp som sjefen hans, som ikke ser henne som konkurranse. Menn som respekterer seg selv og damer, som tør å føle, ta tak i sårene sine (vi har dem alle sammen).

Jeg liker ikke mann 60 pluss som tror han eier e18 med den alt for store suven sin. Han som ikke trenger å forholde seg til normal folkeskikk fordi han tror han er "bedre enn alle andre".

Sorry, jeg gjennomskuer deg på flekken.

Det er kanskje derfor du ikke liker meg!

Fasaden kan falle så lett, det er skummelt det. Hvis imaget du har bygget opp plutselig knuses. 

Folk kommer til å tenke det de vil om meg, men alt i alt vet jeg at folk flest er mest opptatt av hva som foregår i sitt eget hode.

Det er ganske morsomt å tenke på, at de bruddstykkene du ser i sosiale medier, tekster som denne og/eller et intervju jeg gjør hjelper deg å skape et bilde av meg som kun lever i ditt hode.

For det er bare jeg som kjenner meg. Kun du som kjenner deg.

Folk kommer til å tro og tenke ting om deg. Kanskje de også kritiserer deg eller rakker ned på deg fordi du gjør noe som er annerledes.

Vet du hva det stammer fra?

Misunnelse!

Du tør å gjøre noe de ikke tør. Da er det enklere å hakke litt, i et forsøk på å gjøre deg usikker.

Jeg skal fortelle deg én ting akkurat her. Du skal aldri slutte å gjøre de tingene DU elsker og trives med fordi tante Turid eller hun du trodde var bestevenninna synes det er "rart", eller forsøker å rakke ned på det du gjør. 

De går sin vei, du går din. Du trenger ikke tillatelse fra tante Turid. Hun klager mest sannsynlig på alle og næres av sladder. Ikke vær den som næres av sladder.

Vær den som tar ansvar(for deg selv), som sier nei når grenser krysses, som står opp for deg selv, som tør å møte skyggesidene dine, som tør å si ja selv om det er dritskummelt men kiler i magen av "ja" samtidig. Som tør å gå din egen vei, selv om det er griseskummelt, som tør å følge drømmene dine og det DU bryr deg aller mest om!

En ting vet jeg, det er at jeg skal skrive flere tekster som dette.

Tekster som får lov til å danse frem og tilbake, uten å forsøke å gjøre noen andre fornøyd enn meg selv.

Jeg er skikkelig fornøyd med denne teksten!

Vil du vite hvorfor?

Fordi det er så vanvittig deilig å uttrykke seg fritt!!

Uten å legge noen som helst forventninger på meg selv om at dette skal være "perfekt", at det skrives til en spesifikk målgruppe eller gjøres grammatisk riktig. Jeg skal til og med drite i SEO (søkemotoroptimalisering) og putte på flotte bilder som gjør google fornøyd. Bare fordi jeg har jobbet så intenst mye med det tidligere og ikke orker flere rammer eller begrensinger som gjør at jeg lar vær å trykke "publiser". 

P.S. Turid og Trude er fiktive navn og er ikke rettet mot noen spesifikke Truder eller Turider. 

Podden jeg snakket om finner du her: https://open.spotify.com/show/45Abin4EFgtWVu8ovS41lW?si=83ae07e8303440af

Du finner meg på instagram her: https://www.instagram.com/veronika.baarud/ 

(Gadd ikke pynte på lenkene heller)

Vi høres plutselig!

Hilsen Veronika,

for øyeblikket rebelsk skribent, tidvis podcaster og fulltids ropert for åpenhet om psykisk vold.